Mitt pedagogiske grunnsyn

Når det gjelder mitt pedagogiske grunnsyn vil jeg starte med å gi en definisjon av begrepet. Et pedagogisk grunnsyn omhandler ideene, oppfatningene, filosofien som ligger til grunn for pedagogiske valg og handlinger eller sagt på en forenklet måte verdiene som ligger til grunn for lærerhandlinger. Jeg vil i denne bloggen grunngi hvor jeg står akkurat nå med tanke på mitt grunnsyn, et grunnsyn som vil være i stadig endring i løpet av studiet og i arbeidet som lærer.

Hovedvekten av mitt grunnsyn ligger nok i den humanistisk- psykologiske tradisjonen. Jeg tror at et menneske er født godt med fri vilje og ansvarsfølelse. Mennesket/individet står i sentrum. Jeg støtter på mange måter Maslows behovspyramide, som graderer et menneskets ulike behov fra de rent fysiologiske i bunn av pyramiden til behovet for selvrealisering og åndelig vekst øverst. En står som menneske hele tiden ansvarlig for sine valg og handlinger. Hvis en har hatt en dårlig oppvekst kan en ikke gjøre så mye med den, men fremtiden kan en derimot gjøre noe med og forme i den retning en selv ønsker.

Den psykoanalytiske tenkningen kan være noe for seg hvis den kan bidra til å føre deg framover. Det kan være nyttig for personlig vekst å gå tilbake i tid til barndom og prøve og forstå hvorfor du er blitt den du er, hvorfor du har akkurat det settet av normer og regler som du har og dermed hvorfor du har den samvittigheten du har. En bedre innsikt i sin egen oppvekst og en bevisstgjøring av forholdet mellom id, ego og superego kan gi et bedre liv med seg selv og sine omgivelser, et mer avklart og bedre forhold til sine foreldre for eksempel, men det kan også føre til det motsatte at en for eksempel avdekker en vond barndom en ikke klarer og akseptere og på den måten får et pessimistisk mennesksyn med tanker som: "Det er ikke rart at jeg blitt den jeg er, det er ikke håp for meg, osv." Hvis en klarer å akseptere og tilgi er den psykoanalytisk tenkningen fremdeles aktuell.

Den behavouristiske tradisjonen blir nok for mekanisk for meg. Det at en viss påvirkning gir en viss atferd blir for lettvint tankegang. Hvorfor har det seg slik mennesker født og oppvokst i samme miljø med samme påvirkning kan utvikle svært forskjellig atferd? Det kan tyde på at vi har en fri tanke og egen vilje til å styre livene i den retning vi selv ønsker. En bestemt påvirkning kan gi en bestemt atferd, men motivet for atferden er kanskje ikke den samme. Da kan en ikke bare objektivt obserervere individer, men en må også få kjennskap til individenes tanker og følelser. Jeg synes også at det behavouristiske nytteprinsippet om at individet søker nytelse og unngår smerte er et tvilsomt prinsipp, som lett kan føre til et selvoppfyllende profeti. Mye tyder på at vi har med et pessimistisk menneskesyn å gjøre, men samtidig mener behavouristene at mennesker kan lære alt, inneforstått kan vi læres opp til å bli gode mennesker, og det er jo på mange måter en fin og positiv tanke. Men jeg savner allikevel tanken om at vi er født gode og med selvstendig vilje.

Individet er på samme tid selvstendig og en del av et system. I følge Bronfenbrenners modell som hører inn under en systemperspektivisk tankegang er det nødvendig å skaffe seg et helhetlig inntrykk av eleven/elevene en skal mene noe om. "Vi trenger å vite noe om både eleven som person og om familieforhold, nærmiljø, fritidskultur og om samspillet mellom dem"(Elevens verden, Imsen, 2006). For eksempel kan "Vardmodellen" hvor flerkulturelle barn og unge blir integrert i et idrettsmiljø, gi positive ringvirkninger til andre deler av systemet og på samme måte omvendt, en skade et sted kan påvirke hele systemet. Det dreier seg om å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge og da gjelder det å tenke helhetlig, et standpunkt jeg støtter fullt og helt.

Hvordan lærer jeg best?

Ukens blogg skal omhandle tanker og erfaringer om hvordan jeg lærer best. For å gjøre tankene mine mer konkrete vil jeg vise til mitt første studieår, som var fransk årsstudium på Agder Distriktshøgskole (nå Universitetet i Kristiansand). Det var et år jeg lærte veldig mye og hvorfor det? Jo, vi hadde mye obligatorisk undervisning, vi hadde en god del innleveringsoppgaver hvor vi måtte samarbeide og vi hadde en fin blanding av norske og franske lærere, nyttige og spennende fag og mange gode lærere, for å nevne noe av det som bidro til at jeg lærte så mye dette skoleåret. Jeg vil nå gi eksempler og utdype dette nærmere.

I fransk litteratur hadde vi en nokså ung norsk lærer. Hun hadde aldri bodd i Frankrike over en lang periode, så hun var noe usikker i fransk muntlig. Men hun var derimot veldig godt forberdt og strukturert og flink til å formidle en enkel og god fransk uttrykksmåte, som det var enkelt for oss å ta i bruk. Den var tilpasset vårt nivå, iallefall mitt, og jeg lærte mye av henne.

Grammatikklæreren var også norsk og var veldig strukturert og engasjert. Han ga seg ikke før han var sikker på at han hadde klassen med. Han tok utgangspunkt i grammatikkboken og underviste i emner som sto der.

Den flinkeste i fransk av de norske var nok læreren vi hadde i kulturkunnskap. Han hadde bodd i Frankrike i flere år og hadde en enorm kunnskap om fransk kultur. Problemet hans var at han hadde kjedelige, monotone forelesninger, hvor vi satt passive og hørte på. Han rett og slett snakket mye over hodene på oss.

Læreren vi hadde i fonetikk var fransk og leder av franskstudiet. Sammen med henne jobbet vi med uttale og brukte flittig språklaberatoriet, noe vi lærte veldig mye av.

Vi hadde dessuten et eget fag som gikk på å skrive resumé. Vi fikk en liten fransk tekst som vi måtte gjenfortelle hovedinnholdet av med egne ord. Det også var veldig lærerikt! Aktivt måtte vi ta i bruk språket og finne nye gode uttrykksmåter, gjøre det til vårt eget.

En tid før eksamen var vi fire jenter som dannet en kollokviegruppe. Den fungerte godt. Vi fikk snakket om stoffet og forklart hverandre ting med egne ord. Vi ble bevisst på emner som vi trodde vi kunne, men som viste seg at vi ikke kunne så godt da vi skulle begynne å forklare det videre til andre i gruppen.

Jeg lærer mye av av en variert tilnærming til pensum. Det vil f.eks. si at jeg lærer av lærere som er flinke til å lære fra seg, av samarbeid i grupper om gruppeoppgaver, av kollokviering og av individuelt arbeid hvor jeg sitter i rolige omgivelser og tilegner meg lærestoff ved hjelp av ulike studieteknikker som f.eks. notatskriving og utforming av tankekart. Dessuten har jeg stort læringsutbytte av obligatorisk undervisning og regelmessige innleveringer, noe som presser meg til å jobbe jevnt og trutt! De jevnlige inputene er svært viktige for at kunnskap skal modnes og bli til kunnskap en husker for alltid.

Hvorfor vil jeg bli lærer?

Siden jeg er utdannet lærer eller rettere sagt lektor i fransk fra universitetet, endrer jeg litt på spørsmålsstillingen og spør meg selv: " Hvorfor vil jeg bli lærer i barneskolen?"

Mens jeg studerte første gang, så jeg ikke helt klart for meg hva jeg ville bli, og valgte fag som passet meg der og da. Jeg peilet meg etterhvert inn på læreryrket og tok ped.sem. Jeg jobbet først et år i Oslo og deretter fire år i Haugesund. Jeg underviste litt i fransk og samfunnsfag og ellers i mange andre fag som jeg ikke hadde. Det var ingen optimal situasjon i lengden, og jeg så nødvendigheten av å studere mer. Jeg var en stund usikker på om det var lærer jeg ønsket å forbli, men etter å ha fått barn selv har en ny glød for læreryrket oppstått. Jeg kan gjerne tenke meg å jobbe i undomsskole og videregående igjen, men ønsker også å ha muligeten til å undervise i barneskolen.

Det som fenger meg med læreryrket er nettopp lærerens ulike roller og oppgaver. Jeg skal undervise, planlegge, gi muntlige og skriftlige tilbakemeldinger, samarbeide med foreldre og kollegaer for å nevne noe av det vi skal gjøre. Dette liker jeg. Lærerens varierte hverdag finner jeg uhyre spennende og utviklende. Du må hele tiden balansere mellom alle disse oppgavene og forholde deg til folk, være i et konstruktivt samspill med overnevnte aktører.

Jeg skal også forholde meg til det fysiske læringsmiljøet, som skolebygning, klasserom, innemiljø, utstyr, data, osv., som i seg selv kan by på store utfordringer.

Noe av det viktigste for meg er å skape gjensidig trivsel mellom lærer-elev, lærer-foreldre, lærer-kollegaer. Trivsel gir en trygg og avslappet tone, som er et nødvendig utgangspunkt for læring. Jeg ser fram til å få være med på læringsprosessen fra 1.klasse og få muligheten til å forme elever, veilede dem i riktig retning og anvende undevisningsmåter jeg mener er gode, samt bruke erfaringer fra tidligere lærerpraksis og annen erfaring, som f.eks. fra det å være mor.

Målet mitt er å gi elevene mine faglig og sosial omsorg. Se hver enkelt og deres behov og gi dem en god selvfølelse og læringsglede ved at jeg kan faget mitt og klarer å formidle det på en god og engasjerende måte. Jeg har bestemt meg for å like alle elevene mine og hente fram det positive i hver og en av dem. Erfaringsmessig er jeg glad i og god til å kommunisere med barn. De er åpne, ærlige og direkte og enkle å prate med, noe jeg verdsetter høyt og som vi i voksenverden kan ha mye å lære av. For vi har også mye å lære av dem!

Jeg har lyst til å bli lærer i barneskolen fordi jeg tror jeg passer til det. Jeg er opptatt av å finne en fin balansegang mellom alle de ulike oppgavene og rollene en lærer har, å være en "kunstner", som kan improvisere og gjøre det rette der og da, slik at helheten blir bra. Det som fungerte bra en dag, for en elev eller en klasse fungerte kanskje ikke bra en annen dag, for en annen elev eller for en annen klasse. Jeg ser også viktigheten av egenutvikling både faglig og personlig og vil gjøre alt for å bli en god rollemodell, ikke perfekt, men mer en som er opptatt av at de rundt seg har det bra!