Læringsteori består av ulike teorier for hvordan elever kan tilegne seg lærestoff på gode måter. Kunsten er å sjonglere mellom ulike læringsmåter alt etter hva som skal læres. For en lærer gjelder det å ha oversikt over ulike teorier og metoder for hvordan elever kan lære seg noe nytt. Disse metodene bringer læreren opp på et høyere bevissthetsnivå omkring hvordan elevene lærer og hvordan ulike elever kan dra nytte av ulike læringsmetoder. "Læringsteori-brillene" hjelper læreren å se klarere! Teorien jeg her skal gå nærmere inn på, er mange intelligensar-teorien (MI-teorien) til Gardner.
Hva er det som gjør at noen elever fremstår som mer intelligente enn andre? Og hva er intelligens? Jeg vil begynne med å svare på siste spørsmål. Det finnes ikke én definisjon som er allment akseptert, men jeg vil her trekke frem et par mulige definisjoner av intelligens hentet fra Pedagogisk ordbok (Bø/Helle, 2008, s.134). Den ene ser på intelligens som "fornuft, forstand, vett, begavelse, tankeevne, i vid mening et individs mentale kapasitet." Den andre definerer intelligens som "evne til abstrakt tenkning (L.M. Terman 1877-1956), evne til å profittere på tidl. erfaringer (H. Schelderup 1895-1974), evnen til å "se" relasjoner (C. Spearman 1863-1945), evne til å lære og evne til kunnskap (R. Pinter 1884-1942)." Disse teoriene er i tråd med John B. Caroll sin tenkning om at intelligens befinner seg på tre nivå, hvor spesifikke evner er på nederste nivå og generell mental evne på det øverste. Jeg forstår hans teori slik at graden av abstrakt tenkning en person har, er med på å bestemme en persons intelligensnivå. Evnen til å gjøre om spesifikk kunnskap til generell kunnskap, til tankeredskaper for tenkningen, som dermed gjør en person i stand til å se sammenhenger, trekke logiske slutninger og løse problemer er tegn på intelligens. Hvor sterk denne evnen er, er avgjørende for hvilket intelligensnivå en person befinner seg på. Er denne evnen medfødt eller lært?
Howard Gardner hevder at mennesker er født med ti ulike intelligenser; språklig intelligens, logisk- matematisk intelligens, musikalsk intelligens, kroppsintelligens, sosial intelligens, spatial intelligens, for å nevne noen av dem (Imsen, 2006, s.350-351). Han mener at alle mennesker har disse intelligensene, men at disse er utviklet i forskjellig grad hos forskjellige mennesker. Hvor mye som er medfødt og hvor mye som er utviklet er ofte vanskelig å vurdere, men Gardner hevder at vi er født med visse "hjernefysiologiske forutsetninger "(Imsen, s. 351) for visse typer intelligens. Det vil si at vi er født med visse talenter, og han hevder videre at det er miljøet rundt individet som avgjør i hvilken grad intelligensene hos hver enkelt individ blir utviklet. Gardner har kritisert skolen for ikke å ta hensyn nok til at det finnes ulike elever med ulike intelligenstyper. Ifølge ham er det "mange måter å være intelligent på" (Imsen, s.352). Da kan en jo spørre seg hvor mye skolen tar hensyn til at noen elever er utpreget kroppslig eller kinestetisk intelligente sammenlignet med de som er verbal-lingvistisk intelligente og logisk-matematisk intelligente? Vi trenger alle slags typer folk i et samfunn, alle skal ikke bli ingeniører, advokater og økonomer, vi trenger like mye de mer praktisk anlagte og de utpreget sosialt intelligente, men ofte blir ikke disse intelligensene/talentene tillagt like mye verdi i dagens skole, mange praktisk anlagte kan i skolen få følelsen av å være faglig svake og mindre intelligente uten å egentlig være det. Problemet deres er at skolen ikke tar nok tak i deres forutsetninger, interesser og intelligenser! Jeg støtter meg i stor grad til Gardners MI-teori og har tro på at elever på et tidligere tidspunkt enn i dag kunne ha fått valgt fag/"linjer" etter hva de interesserte seg for. Dette mener jeg hadde vært en form for tilpasset opplæring som både elevene og samfunnet hadde vært tjent med!
søndag 30. november 2008
lørdag 22. november 2008
Sosiokulturell læringsteori
Den sosialkonstruktivistiske læringsteorien eller sosialkonstruktivismen kan sees på som en videreføring av konstruktivismen. Eleven konstruerer egen kunnskap på bakgrunn av egne erfaringer. Men hovedforskjellen er at det sosiokulturelle læringssynet fokuserer på at læringen skjer i en ytre sosial kontekst. Den indre subjektive kunnskapen påvirkes av kulturen mennesket vokser opp i. Et individ lærer i samhandling med andre.
Teoretikeren Vygotskij er sentral i denne sammenheng. Læringen starter ifølge ham gjennom språket og det er gjennom språket at tanken utvikles. Språk og tanke er tett knyttet sammen. Språket fungerer som "verktøy" for tenkningen. Et språk består av et uttrykk og et innhold, en ytre og en indre del. Når et barn kopierer en voksen er dette et ytre språk, et språk av 2.orden. Men når det ytre språket begynner å gi innhold og mening, går det over til å bli et språk av 1.orden, det skjer en internalisering av kunnskap. Kunnskapen går fra å være eksternalisert til å bli internalisert. Språket fungerer som mediatorer/"byggesteiner" mellom en ytre handling og en indre tankekonstruksjon. Ord og begreper som vi internaliserer, dvs. ord og begreper som gir mening og som vi forstår, hjelper oss til å tenke og utvikle oss.
Kultur kommer av det latinske ordet "å dyrke". Det betyr at et barn "dyrkes" inn i en kultur. En kultur består av noe et sosialt fellesskap har til felles, som f.eks. hvilke tradisjoner de har. Kulturen språket utvikles i vil igjen påvirke tankemønsteret til personen som lærer. Det vil i praksis si at to personer med ulik språklig og kulturell bakgrunn vil tenke og handle forskjellig. Kunnskapen som er blitt utviklet gjennom språket er en avspeiling av en kultur, en felles bevissthet og erfaringsbakgrunn, som er blitt utviklet gjennom hundrevis av år. Det er derfor en sier at læringsteorien til Vygotskij også er en kulturhistorisk teori. Denne kunnskapen blir dannet i fellesskap, hvor språket og kommunikasjonen står i sentrum. Hvert individ er en del av kulturen, individet opprettholder den ved hjelp av den kulturelle kunnskapen og deltar samtidig i å utvikle/konstruere den videre, for kulturen/kunnskapen er i stadig endring.
Den aktive elev står også sentralt i denne læringsteorien, men da hovedsaklig den verbalt aktive eleven. Læring skjer i størst grad sammen med personer i det sosiale fellesskapet som fungerer som "støttende stillas" i læringsprosessen, det være seg læreren, flinkere medelever eller andre personer i nærmiljøet som befinner seg på et høyere nivå enn eleven. Det eleven kan greie med hjelp kaller Vygotskij for den nærmeste/potensielle utviklingssonen. For å nå dit er eleven avhengig av hjelpere og hjelpemidler, som f.eks kan være lærere eller andre ressurspersoner i elevens sosiale nettverk, men læreren er ofte den viktigste faglige ressurspersonen. Lærerens rolle bli å støtte og motivere eleven og tilrettelegge stoffet slik at det blir mest mulig forståelig. Læreren må stille gode og passe utfordrende spørsmål, forklare på en god måte eller si noe med andre ord, gi relevante eksempler og konkretiseringer, for å nevne noe. I praksis betyr dette at lærerenn må drive med tilpasset opplæring, for at eleven skal kunne komme nærmest mulig den proksimale (potensielle) utviklingssonen. Eleven blir ytre motivert av de ulike mediatorene i elevens tilværelse og den ytre motivasjonen kan igjen skape en indre motivasjon, det er lettere å finne en indre motivasjon når en føler at læringsmiljøet er støttende.
Til forskjell fra Piaget og den konstruktivistiske kunnskapssynet er Vygotskijs læringsteori mer opptatt av at barnet lærer gjennom språklig interaksjon i et sosialt fellesskap. Læreren har her en mer aktiv rolle, læreren skal hele tiden være tilstede og støtte eleven i læringsprosessen gjennom å stille gode spørsmål, osv., sagt på en annen måte er undervisningen og læringsutbyttet mer lærerstyrt og mer avhengig av menneskene rundt enn hos Piaget. Piaget er mer opptatt av at barnet skal få gode spørmål og oppgaver som vekker nysgjerrigheten og undringen, og barnet skal deretter få ro til å uvikle ny kunnskap gjennom subjektiv refleksjon. Eleven skal få mulighet til å prøve ut egne teorier og læringen skjer da i stor grad gjennom prøving og feiling. Eleven fungerer som en liten forsker. Vygotskyjs mener at vi lærer i større grad gjennom verbal samhandling, altså når vi er i dialog med andre. Læringstrykket er størst når vi er i dialog med personer som er mer faglig kyndige enn hva vi selv er.
Jeg har inntrykk av at læringsteorien som er "in" i tiden har lett for å bli for mye glorifsert i forhold til andre læringsteorier. Jeg ser ikke nødvendigvis de store motsetningene mellom f.eks. mellom kognitivismen, konstruktivismen og den sosiokulturelle læringsteorien. De fungerer mer som supplementer til hverandre. Inntrykket mitt er at dagens skole i for stor grad legger opp til sosial samhandling i forhold til individuelt arbeid og fordypning, ro til å lære og skape egen forståelig kunnskap. I sosial samhandling er det ofte de mest verbalt sterke røstene som bli hørt, selv om andre mindre verbalt sterke kan sitte inne med like mye kunnskap og kanskje mer, men blir lett oversett og undertrykket av de mer verbalt sterke røstene. Ro, konsentrasjon, fordypning og skriftliget, som er særdeles viktig i utviklingen av kunnskap blir ikke høyt nok prioritert i dagens skole. Jeg har et illustrerende eksempel fra da jeg selv skulle lære meg fransk. Da jeg begynte på årsstudiet i fransk, hadde jeg bak meg et år i Frankrike som au-pair. Via lærere og undervisning, bøker, samhandling med andre elever, lytteøvelser og i stor grad fordyning/konsentrasjon hvor jeg skrev, omformulerte, oversatte, prøvet og feilet, lærte jeg meg fransk godt og jeg ble samtidig mye flinkere muntlig enn hva jeg tidligere hadde vært. Jeg støtter meg på mange måter til den sosiokulturelle læringsteorien, men jeg støtter meg nok i like stor grad til de andre læringsteoriene. Det jeg savner i den norske skolen er større handlingsfrihet i forhold til læringsmetoder som skal brukes og mindre regelstyring i forhold til hvordan undervisningen skal foregå, det vil frigjør tid og øke kvaliteten på undervisningen!
Teoretikeren Vygotskij er sentral i denne sammenheng. Læringen starter ifølge ham gjennom språket og det er gjennom språket at tanken utvikles. Språk og tanke er tett knyttet sammen. Språket fungerer som "verktøy" for tenkningen. Et språk består av et uttrykk og et innhold, en ytre og en indre del. Når et barn kopierer en voksen er dette et ytre språk, et språk av 2.orden. Men når det ytre språket begynner å gi innhold og mening, går det over til å bli et språk av 1.orden, det skjer en internalisering av kunnskap. Kunnskapen går fra å være eksternalisert til å bli internalisert. Språket fungerer som mediatorer/"byggesteiner" mellom en ytre handling og en indre tankekonstruksjon. Ord og begreper som vi internaliserer, dvs. ord og begreper som gir mening og som vi forstår, hjelper oss til å tenke og utvikle oss.
Kultur kommer av det latinske ordet "å dyrke". Det betyr at et barn "dyrkes" inn i en kultur. En kultur består av noe et sosialt fellesskap har til felles, som f.eks. hvilke tradisjoner de har. Kulturen språket utvikles i vil igjen påvirke tankemønsteret til personen som lærer. Det vil i praksis si at to personer med ulik språklig og kulturell bakgrunn vil tenke og handle forskjellig. Kunnskapen som er blitt utviklet gjennom språket er en avspeiling av en kultur, en felles bevissthet og erfaringsbakgrunn, som er blitt utviklet gjennom hundrevis av år. Det er derfor en sier at læringsteorien til Vygotskij også er en kulturhistorisk teori. Denne kunnskapen blir dannet i fellesskap, hvor språket og kommunikasjonen står i sentrum. Hvert individ er en del av kulturen, individet opprettholder den ved hjelp av den kulturelle kunnskapen og deltar samtidig i å utvikle/konstruere den videre, for kulturen/kunnskapen er i stadig endring.
Den aktive elev står også sentralt i denne læringsteorien, men da hovedsaklig den verbalt aktive eleven. Læring skjer i størst grad sammen med personer i det sosiale fellesskapet som fungerer som "støttende stillas" i læringsprosessen, det være seg læreren, flinkere medelever eller andre personer i nærmiljøet som befinner seg på et høyere nivå enn eleven. Det eleven kan greie med hjelp kaller Vygotskij for den nærmeste/potensielle utviklingssonen. For å nå dit er eleven avhengig av hjelpere og hjelpemidler, som f.eks kan være lærere eller andre ressurspersoner i elevens sosiale nettverk, men læreren er ofte den viktigste faglige ressurspersonen. Lærerens rolle bli å støtte og motivere eleven og tilrettelegge stoffet slik at det blir mest mulig forståelig. Læreren må stille gode og passe utfordrende spørsmål, forklare på en god måte eller si noe med andre ord, gi relevante eksempler og konkretiseringer, for å nevne noe. I praksis betyr dette at lærerenn må drive med tilpasset opplæring, for at eleven skal kunne komme nærmest mulig den proksimale (potensielle) utviklingssonen. Eleven blir ytre motivert av de ulike mediatorene i elevens tilværelse og den ytre motivasjonen kan igjen skape en indre motivasjon, det er lettere å finne en indre motivasjon når en føler at læringsmiljøet er støttende.
Til forskjell fra Piaget og den konstruktivistiske kunnskapssynet er Vygotskijs læringsteori mer opptatt av at barnet lærer gjennom språklig interaksjon i et sosialt fellesskap. Læreren har her en mer aktiv rolle, læreren skal hele tiden være tilstede og støtte eleven i læringsprosessen gjennom å stille gode spørsmål, osv., sagt på en annen måte er undervisningen og læringsutbyttet mer lærerstyrt og mer avhengig av menneskene rundt enn hos Piaget. Piaget er mer opptatt av at barnet skal få gode spørmål og oppgaver som vekker nysgjerrigheten og undringen, og barnet skal deretter få ro til å uvikle ny kunnskap gjennom subjektiv refleksjon. Eleven skal få mulighet til å prøve ut egne teorier og læringen skjer da i stor grad gjennom prøving og feiling. Eleven fungerer som en liten forsker. Vygotskyjs mener at vi lærer i større grad gjennom verbal samhandling, altså når vi er i dialog med andre. Læringstrykket er størst når vi er i dialog med personer som er mer faglig kyndige enn hva vi selv er.
Jeg har inntrykk av at læringsteorien som er "in" i tiden har lett for å bli for mye glorifsert i forhold til andre læringsteorier. Jeg ser ikke nødvendigvis de store motsetningene mellom f.eks. mellom kognitivismen, konstruktivismen og den sosiokulturelle læringsteorien. De fungerer mer som supplementer til hverandre. Inntrykket mitt er at dagens skole i for stor grad legger opp til sosial samhandling i forhold til individuelt arbeid og fordypning, ro til å lære og skape egen forståelig kunnskap. I sosial samhandling er det ofte de mest verbalt sterke røstene som bli hørt, selv om andre mindre verbalt sterke kan sitte inne med like mye kunnskap og kanskje mer, men blir lett oversett og undertrykket av de mer verbalt sterke røstene. Ro, konsentrasjon, fordypning og skriftliget, som er særdeles viktig i utviklingen av kunnskap blir ikke høyt nok prioritert i dagens skole. Jeg har et illustrerende eksempel fra da jeg selv skulle lære meg fransk. Da jeg begynte på årsstudiet i fransk, hadde jeg bak meg et år i Frankrike som au-pair. Via lærere og undervisning, bøker, samhandling med andre elever, lytteøvelser og i stor grad fordyning/konsentrasjon hvor jeg skrev, omformulerte, oversatte, prøvet og feilet, lærte jeg meg fransk godt og jeg ble samtidig mye flinkere muntlig enn hva jeg tidligere hadde vært. Jeg støtter meg på mange måter til den sosiokulturelle læringsteorien, men jeg støtter meg nok i like stor grad til de andre læringsteoriene. Det jeg savner i den norske skolen er større handlingsfrihet i forhold til læringsmetoder som skal brukes og mindre regelstyring i forhold til hvordan undervisningen skal foregå, det vil frigjør tid og øke kvaliteten på undervisningen!
søndag 16. november 2008
Konstruktivisme
Konstruktivismen er en læringsteori som tar utgangspunkt i at mennesket lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap. Dette krever at personen er aktiv i forhold til sin egen læring og gjør erfaringer, men disse erfaringene er subjektive. Det jeg skal skrive om i denne bloggen er den individsentrerte konstruktivismen, som Piaget er representant for.
Utifra et konstruktivistisk syn går det ikke an å bare putte inn kunnskap i et menneske, men læring forutsetter at mennesket selv deltar aktivt i læringsprosessen og at denne prosessen tar utgangspunkt i hva vedkommende interesserer seg for. John Dewey mente at en lærer gjennom aktivitet, "learning by doing". Han understrekte betydningen av lek i barns læringsprosess og at barn gjorde mange lærerike erfaringer i forbindelse med lek. Det Piaget hevdet var at våre observasjoner av verden rundt oss var subjektive, vi sanser og tolker ulikt og det vi sanser er igjen avhengig av hva vi tidligere har erfart, av våre såkalte forforståelser, teorier og hypoteser vi har fra før om hvordan verden er. Kunnskaper blir anvendt i praksis, som f.eks. gjennom lek som også Piaget understreket viktigheten av, og gjennom assimilasjons- og akkomodasjons-prosesser skjer læring. Noen ganger passer kunnskapen til etablert kunnskap og tankemodeller, ergo den blir assimilert, eller den bli akkomodert, dvs. at etablerte tankemønstrene må endres for at læring og utvikling kan finne sted. I denne sistnevnte prosessen oppstår det disharmoni mellom ny og gammel kunnskap. Det etableres en kognitiv konflikt, en mental ubalanse og i kjølevannet av denne oppstår det en naturlig motivasjon (indre drivkraft) etter å gjenopprette likevekten, skape en ny struktur/modell som den nye kunnskapen passer inn i. Denne selvregulerende prosessen kalles for en adaptasjonsprosess.
Læring er altså avhengig av at eleven selv går aktivt inn for å tilegne seg ny kunnskap. Hva eleven har med seg i bagasjen fra før, er med på å bestemme elevens læringsutbytte. Det er derfor tilpasset opplæring er blitt så aktuelt i dagens skole. Elevene kommer med så ulike læreforutsetninger, de har så ulike erfaringer og tankeskjemaer som nytt stoff kan kobles til at det blir nødvendig å drive ulik opplæring til ulike elever. Tilpasset opplæring blir derfor sett på som en nødvendighet. Hvis alle får samme opplæring vil noen elever oppleve at læreren snakker over hodet på dem eller andre vil føle at det blir altfor lett, i begge tilfeller skjer det ingen læring. Læren sin rolle blir i praksis å tilrettelegge for at læring skjer, mens elevens rolle blir å delta aktivt i konstruksjonsprosessen av ny kunnskap. Læreren kan styre denne prosessen, men da hovedsaklig i form av utfordrendre spørsmål, som får elevene til selv å tenke seg frem til kunnskap. I L-97 var tanker som ansvar for egen læring og prosjektarbeid veldig "in", men i praksis har det vist seg at mange elever ikke er modne for denne læringsformen. De har blitt for mye overlatt til seg selv, de har ikke hatt forutsetninger for å selv vurdere hva som som er viktig kunnskap.
Hvilken undervisning kan være god i forhold til et konstruktivistisk læringssyn? Undervisning som legger til rette for at elevene må tenke selv, som f.eks. en engasjerende innføring i et emne, problemløsningsoppgaver, utforming av tankekart og egenproduserte spørsmål og svar, for å nevne noe. Det å bevisstgjøre elevene på viktigheten av å ta ansvar for egen læring og det å lære hvordan de skal lære, er også veldig sentralt i forhold til et konstruktivistisk undervisningssyn.
Egenaktivitet er et sentralt nøkkelord i konstruktivismen. For at læring skal skje må ny kunnskap bygges på det eleven kan fra før, en må ta utgangspunkt i elevens forforståelse og bygge videre på den. Det gjelder å legge opp til undervisningsaktiviteter som skaper en kognitiv konflikt, som setter igang mentale prosesser hos eleven og som gjør at eleven får lyst til å finne ut av noe/utforske og til aktiviteter som utvider allerede etablerte tankemodeller. Eleven skal stimuleres til å tenke selv, se sammenhenger og forstå!
Utifra et konstruktivistisk syn går det ikke an å bare putte inn kunnskap i et menneske, men læring forutsetter at mennesket selv deltar aktivt i læringsprosessen og at denne prosessen tar utgangspunkt i hva vedkommende interesserer seg for. John Dewey mente at en lærer gjennom aktivitet, "learning by doing". Han understrekte betydningen av lek i barns læringsprosess og at barn gjorde mange lærerike erfaringer i forbindelse med lek. Det Piaget hevdet var at våre observasjoner av verden rundt oss var subjektive, vi sanser og tolker ulikt og det vi sanser er igjen avhengig av hva vi tidligere har erfart, av våre såkalte forforståelser, teorier og hypoteser vi har fra før om hvordan verden er. Kunnskaper blir anvendt i praksis, som f.eks. gjennom lek som også Piaget understreket viktigheten av, og gjennom assimilasjons- og akkomodasjons-prosesser skjer læring. Noen ganger passer kunnskapen til etablert kunnskap og tankemodeller, ergo den blir assimilert, eller den bli akkomodert, dvs. at etablerte tankemønstrene må endres for at læring og utvikling kan finne sted. I denne sistnevnte prosessen oppstår det disharmoni mellom ny og gammel kunnskap. Det etableres en kognitiv konflikt, en mental ubalanse og i kjølevannet av denne oppstår det en naturlig motivasjon (indre drivkraft) etter å gjenopprette likevekten, skape en ny struktur/modell som den nye kunnskapen passer inn i. Denne selvregulerende prosessen kalles for en adaptasjonsprosess.
Læring er altså avhengig av at eleven selv går aktivt inn for å tilegne seg ny kunnskap. Hva eleven har med seg i bagasjen fra før, er med på å bestemme elevens læringsutbytte. Det er derfor tilpasset opplæring er blitt så aktuelt i dagens skole. Elevene kommer med så ulike læreforutsetninger, de har så ulike erfaringer og tankeskjemaer som nytt stoff kan kobles til at det blir nødvendig å drive ulik opplæring til ulike elever. Tilpasset opplæring blir derfor sett på som en nødvendighet. Hvis alle får samme opplæring vil noen elever oppleve at læreren snakker over hodet på dem eller andre vil føle at det blir altfor lett, i begge tilfeller skjer det ingen læring. Læren sin rolle blir i praksis å tilrettelegge for at læring skjer, mens elevens rolle blir å delta aktivt i konstruksjonsprosessen av ny kunnskap. Læreren kan styre denne prosessen, men da hovedsaklig i form av utfordrendre spørsmål, som får elevene til selv å tenke seg frem til kunnskap. I L-97 var tanker som ansvar for egen læring og prosjektarbeid veldig "in", men i praksis har det vist seg at mange elever ikke er modne for denne læringsformen. De har blitt for mye overlatt til seg selv, de har ikke hatt forutsetninger for å selv vurdere hva som som er viktig kunnskap.
Hvilken undervisning kan være god i forhold til et konstruktivistisk læringssyn? Undervisning som legger til rette for at elevene må tenke selv, som f.eks. en engasjerende innføring i et emne, problemløsningsoppgaver, utforming av tankekart og egenproduserte spørsmål og svar, for å nevne noe. Det å bevisstgjøre elevene på viktigheten av å ta ansvar for egen læring og det å lære hvordan de skal lære, er også veldig sentralt i forhold til et konstruktivistisk undervisningssyn.
Egenaktivitet er et sentralt nøkkelord i konstruktivismen. For at læring skal skje må ny kunnskap bygges på det eleven kan fra før, en må ta utgangspunkt i elevens forforståelse og bygge videre på den. Det gjelder å legge opp til undervisningsaktiviteter som skaper en kognitiv konflikt, som setter igang mentale prosesser hos eleven og som gjør at eleven får lyst til å finne ut av noe/utforske og til aktiviteter som utvider allerede etablerte tankemodeller. Eleven skal stimuleres til å tenke selv, se sammenhenger og forstå!
søndag 9. november 2008
Kognitivisme
Kognitiv kommer av det latinske ordet "cognito" som betyr erkjennelse, og som kan dermed bety det samme som forstandsmessig, erkjennelsesmessig. Kognitivisme er en en teoretisk måte å forstå sinnet på, hvor menneskets logiske og fornuftige tenkning står i sentrum. De kognitive prosesser som foregår i et menneskets hode dreier seg dermed om fornuftig tenkning i motsetning til emosjonell tenkning. Jeg vil i dette blogginnlegget gjøre greie for kognitivisme generelt og avslutningsvis knytte den opp mot noen praktiske eksempler.
Aristoteles regnes for å være den første kognitivisten. Han mente at mennesket hadde en fornuftig sjel, til forskjell fra dyrene som kun hadde en sensorisk og motorisk sjel, dvs. at de kan sanse og bevege på seg, mens menneskene kan desssuten tenke fornuftig. Han mente at det å bruke fornuften, var en måte å tilegne seg ny kunnskap på, fornuftsmessig tenkning var altså metoden som måtte til for å forstå den verden vi levde i. Det som er felles for Aristoteles og nyere kognitivister, er at grunnholdningen deres til kunnskap er rasjonalistisk. Altså kunnskap må bygges på tanke og fornuft. Begrepslæring, kognitive prosesser og individuelt tankearbeid er nøkkelord i denne sammenheng. I denne kunnskapstradisjonen er mennesket et aktivt vesen, og ikke bare et vesen som aktiviseres av ytre stimuli, som i den behavoristiske tradisjonen. Kognitivistene er mer opptatt av at det foregår mentale og intellektuelle prosesser hos et menneske. Sann vitenskap kan ikke bare baseres på det observerbare og det som kan måles og telles.
Hermann Ebbinghaus som levde i siste halvdel av 1800-tallet var en av pionerene innen kognitivismen. Han mente at vi husket/fikk ny kunnskap gjennom assosiasjoner, gjennom å koble ny informasjon til lagret kunnskap. På 1900-tallet vokste det frem flere kognitivistiske retninger. Det som er felles for kognitivistene, er deres syn på kunnskap som noe som utvikles av mennesker ved at de setter den inn i et mønster som gjør at de har mulighet til å huske ny informasjon. Ved å lære begreper/abstrakt tenkning, kan denne kunnskapen igjen føre til at vi handler etter dette abstrakte tankemønsteret. Hjernen kan sammenlignes med en datamaskin. Vi får inn fakta, bearbeider faktaene og gjør den om til egen kunnskap som lagres i langtidsminnet. En datamaskin får inn ny info, prosesserer den og lagrer den på harddisken. Ved behov søker hjernen/datamaskinen etter informasjon/kunnskap på harddisken/i langtidsminnet.
Behavioristene tenker at mennesket i utgangspunktet er passivt og må stimuleres og aktiviseres. Menneskets handlinger må responderes i form av belønning/straff. Motivasjonen skapes ved hjelp av ytre midler. Kognitivistene fokuserer mer på den indre motivasjonen, og mener at mennesket har en medfødt drivkraft og et naturlig begjær etter viten. Det er mennesket selv som lager kunnskap ved å resonnere, planlegge, løse problemer, osv., og disse evnene må utvikles for at mennesket lettere skal kunne erverve seg ny kunnskap.
Hvordan kan denne læringsteorien brukes i lærerens praksis? Hvordan skape et størst mulig læringstrykk? Et eksempel er det jeg sitter og gjør nettopp nå, jeg skriver meg inn i ny kunnskap, jeg konstruerer egen kunnskap ved at jeg bearbeider nytt stoff og gjør det til mitt eget, setter det inn i et mønster, som jeg husker. Det at jeg skriver og formulerer meg med egne ord, gjør at jeg sannsynligvis husker stoffet bedre enn hva jeg hadde gjort ved passivt å bare lese noe og/eller å skrive rett av noe, uten at det har gått veien via mitt eget språk. Jeg har personlig stor tro på denne formen for læring, da læres noe for livet, ikke bare for en prøve. For eksempel hvis en skal lære et nytt språk, må en på et tidlig tidspunkt begynne å konstruere egne setninger, en kommer ikke langt ved bare å pugge passivt nye ord og grammatiske regler, men en må aktivt konstruere meningsbærende setninger, og de trenger ikke være kompliserte. Kompleksiteten utvikles etterhvert som eleven lærer mer. I den aktive bruken av språket, skal en ikke bare legge opp til løse stiloppgaver, hvor elevene repeterer seg selv ved at de hele tiden bruker de samme ordene og vendingene de pleier å bruke, da utvikles ikke språket. De må få skriveoppgaver som stimulerer til aktivitet og som utvikler språket, f.eks. gjenfortelling av en tekst med egne ord, dvs. at en må formidle et bestemt budskap, og en har ikke muligheten til å lure seg unna fordi en ikke har ord for det, eleven må derimot aktivt gå inn for å finne ord.
Jeg har stor tro på denne formen for kognitivistisk læring, nettopp av den grunn at den passer godt til hva jeg selv har erfart av det å lære. Da tenker jeg på mine egne metatanker om hvordan jeg lærer best og på det jeg har sett og erfart i arbeidet som lærer. Jeg synes kartet her passer veldig godt til terrenget! Jeg har liten tro på et passivt behavoristisk læringssyn, men tror mye mer på et aktivt, konstruktivistisk og kognitivistisk læringssyn.
Aristoteles regnes for å være den første kognitivisten. Han mente at mennesket hadde en fornuftig sjel, til forskjell fra dyrene som kun hadde en sensorisk og motorisk sjel, dvs. at de kan sanse og bevege på seg, mens menneskene kan desssuten tenke fornuftig. Han mente at det å bruke fornuften, var en måte å tilegne seg ny kunnskap på, fornuftsmessig tenkning var altså metoden som måtte til for å forstå den verden vi levde i. Det som er felles for Aristoteles og nyere kognitivister, er at grunnholdningen deres til kunnskap er rasjonalistisk. Altså kunnskap må bygges på tanke og fornuft. Begrepslæring, kognitive prosesser og individuelt tankearbeid er nøkkelord i denne sammenheng. I denne kunnskapstradisjonen er mennesket et aktivt vesen, og ikke bare et vesen som aktiviseres av ytre stimuli, som i den behavoristiske tradisjonen. Kognitivistene er mer opptatt av at det foregår mentale og intellektuelle prosesser hos et menneske. Sann vitenskap kan ikke bare baseres på det observerbare og det som kan måles og telles.
Hermann Ebbinghaus som levde i siste halvdel av 1800-tallet var en av pionerene innen kognitivismen. Han mente at vi husket/fikk ny kunnskap gjennom assosiasjoner, gjennom å koble ny informasjon til lagret kunnskap. På 1900-tallet vokste det frem flere kognitivistiske retninger. Det som er felles for kognitivistene, er deres syn på kunnskap som noe som utvikles av mennesker ved at de setter den inn i et mønster som gjør at de har mulighet til å huske ny informasjon. Ved å lære begreper/abstrakt tenkning, kan denne kunnskapen igjen føre til at vi handler etter dette abstrakte tankemønsteret. Hjernen kan sammenlignes med en datamaskin. Vi får inn fakta, bearbeider faktaene og gjør den om til egen kunnskap som lagres i langtidsminnet. En datamaskin får inn ny info, prosesserer den og lagrer den på harddisken. Ved behov søker hjernen/datamaskinen etter informasjon/kunnskap på harddisken/i langtidsminnet.
Behavioristene tenker at mennesket i utgangspunktet er passivt og må stimuleres og aktiviseres. Menneskets handlinger må responderes i form av belønning/straff. Motivasjonen skapes ved hjelp av ytre midler. Kognitivistene fokuserer mer på den indre motivasjonen, og mener at mennesket har en medfødt drivkraft og et naturlig begjær etter viten. Det er mennesket selv som lager kunnskap ved å resonnere, planlegge, løse problemer, osv., og disse evnene må utvikles for at mennesket lettere skal kunne erverve seg ny kunnskap.
Hvordan kan denne læringsteorien brukes i lærerens praksis? Hvordan skape et størst mulig læringstrykk? Et eksempel er det jeg sitter og gjør nettopp nå, jeg skriver meg inn i ny kunnskap, jeg konstruerer egen kunnskap ved at jeg bearbeider nytt stoff og gjør det til mitt eget, setter det inn i et mønster, som jeg husker. Det at jeg skriver og formulerer meg med egne ord, gjør at jeg sannsynligvis husker stoffet bedre enn hva jeg hadde gjort ved passivt å bare lese noe og/eller å skrive rett av noe, uten at det har gått veien via mitt eget språk. Jeg har personlig stor tro på denne formen for læring, da læres noe for livet, ikke bare for en prøve. For eksempel hvis en skal lære et nytt språk, må en på et tidlig tidspunkt begynne å konstruere egne setninger, en kommer ikke langt ved bare å pugge passivt nye ord og grammatiske regler, men en må aktivt konstruere meningsbærende setninger, og de trenger ikke være kompliserte. Kompleksiteten utvikles etterhvert som eleven lærer mer. I den aktive bruken av språket, skal en ikke bare legge opp til løse stiloppgaver, hvor elevene repeterer seg selv ved at de hele tiden bruker de samme ordene og vendingene de pleier å bruke, da utvikles ikke språket. De må få skriveoppgaver som stimulerer til aktivitet og som utvikler språket, f.eks. gjenfortelling av en tekst med egne ord, dvs. at en må formidle et bestemt budskap, og en har ikke muligheten til å lure seg unna fordi en ikke har ord for det, eleven må derimot aktivt gå inn for å finne ord.
Jeg har stor tro på denne formen for kognitivistisk læring, nettopp av den grunn at den passer godt til hva jeg selv har erfart av det å lære. Da tenker jeg på mine egne metatanker om hvordan jeg lærer best og på det jeg har sett og erfart i arbeidet som lærer. Jeg synes kartet her passer veldig godt til terrenget! Jeg har liten tro på et passivt behavoristisk læringssyn, men tror mye mer på et aktivt, konstruktivistisk og kognitivistisk læringssyn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)