Konstruktivisme

Konstruktivismen er en læringsteori som tar utgangspunkt i at mennesket lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap. Dette krever at personen er aktiv i forhold til sin egen læring og gjør erfaringer, men disse erfaringene er subjektive. Det jeg skal skrive om i denne bloggen er den individsentrerte konstruktivismen, som Piaget er representant for.

Utifra et konstruktivistisk syn går det ikke an å bare putte inn kunnskap i et menneske, men læring forutsetter at mennesket selv deltar aktivt i læringsprosessen og at denne prosessen tar utgangspunkt i hva vedkommende interesserer seg for. John Dewey mente at en lærer gjennom aktivitet, "learning by doing". Han understrekte betydningen av lek i barns læringsprosess og at barn gjorde mange lærerike erfaringer i forbindelse med lek. Det Piaget hevdet var at våre observasjoner av verden rundt oss var subjektive, vi sanser og tolker ulikt og det vi sanser er igjen avhengig av hva vi tidligere har erfart, av våre såkalte forforståelser, teorier og hypoteser vi har fra før om hvordan verden er. Kunnskaper blir anvendt i praksis, som f.eks. gjennom lek som også Piaget understreket viktigheten av, og gjennom assimilasjons- og akkomodasjons-prosesser skjer læring. Noen ganger passer kunnskapen til etablert kunnskap og tankemodeller, ergo den blir assimilert, eller den bli akkomodert, dvs. at etablerte tankemønstrene må endres for at læring og utvikling kan finne sted. I denne sistnevnte prosessen oppstår det disharmoni mellom ny og gammel kunnskap. Det etableres en kognitiv konflikt, en mental ubalanse og i kjølevannet av denne oppstår det en naturlig motivasjon (indre drivkraft) etter å gjenopprette likevekten, skape en ny struktur/modell som den nye kunnskapen passer inn i. Denne selvregulerende prosessen kalles for en adaptasjonsprosess.

Læring er altså avhengig av at eleven selv går aktivt inn for å tilegne seg ny kunnskap. Hva eleven har med seg i bagasjen fra før, er med på å bestemme elevens læringsutbytte. Det er derfor tilpasset opplæring er blitt så aktuelt i dagens skole. Elevene kommer med så ulike læreforutsetninger, de har så ulike erfaringer og tankeskjemaer som nytt stoff kan kobles til at det blir nødvendig å drive ulik opplæring til ulike elever. Tilpasset opplæring blir derfor sett på som en nødvendighet. Hvis alle får samme opplæring vil noen elever oppleve at læreren snakker over hodet på dem eller andre vil føle at det blir altfor lett, i begge tilfeller skjer det ingen læring. Læren sin rolle blir i praksis å tilrettelegge for at læring skjer, mens elevens rolle blir å delta aktivt i konstruksjonsprosessen av ny kunnskap. Læreren kan styre denne prosessen, men da hovedsaklig i form av utfordrendre spørsmål, som får elevene til selv å tenke seg frem til kunnskap. I L-97 var tanker som ansvar for egen læring og prosjektarbeid veldig "in", men i praksis har det vist seg at mange elever ikke er modne for denne læringsformen. De har blitt for mye overlatt til seg selv, de har ikke hatt forutsetninger for å selv vurdere hva som som er viktig kunnskap.

Hvilken undervisning kan være god i forhold til et konstruktivistisk læringssyn? Undervisning som legger til rette for at elevene må tenke selv, som f.eks. en engasjerende innføring i et emne, problemløsningsoppgaver, utforming av tankekart og egenproduserte spørsmål og svar, for å nevne noe. Det å bevisstgjøre elevene på viktigheten av å ta ansvar for egen læring og det å lære hvordan de skal lære, er også veldig sentralt i forhold til et konstruktivistisk undervisningssyn.

Egenaktivitet er et sentralt nøkkelord i konstruktivismen. For at læring skal skje må ny kunnskap bygges på det eleven kan fra før, en må ta utgangspunkt i elevens forforståelse og bygge videre på den. Det gjelder å legge opp til undervisningsaktiviteter som skaper en kognitiv konflikt, som setter igang mentale prosesser hos eleven og som gjør at eleven får lyst til å finne ut av noe/utforske og til aktiviteter som utvider allerede etablerte tankemodeller. Eleven skal stimuleres til å tenke selv, se sammenhenger og forstå!