Mitt pedagogiske grunnsyn

Når det gjelder mitt pedagogiske grunnsyn vil jeg starte med å gi en definisjon av begrepet. Et pedagogisk grunnsyn omhandler ideene, oppfatningene, filosofien som ligger til grunn for pedagogiske valg og handlinger eller sagt på en forenklet måte verdiene som ligger til grunn for lærerhandlinger. Jeg vil i denne bloggen grunngi hvor jeg står akkurat nå med tanke på mitt grunnsyn, et grunnsyn som vil være i stadig endring i løpet av studiet og i arbeidet som lærer.

Hovedvekten av mitt grunnsyn ligger nok i den humanistisk- psykologiske tradisjonen. Jeg tror at et menneske er født godt med fri vilje og ansvarsfølelse. Mennesket/individet står i sentrum. Jeg støtter på mange måter Maslows behovspyramide, som graderer et menneskets ulike behov fra de rent fysiologiske i bunn av pyramiden til behovet for selvrealisering og åndelig vekst øverst. En står som menneske hele tiden ansvarlig for sine valg og handlinger. Hvis en har hatt en dårlig oppvekst kan en ikke gjøre så mye med den, men fremtiden kan en derimot gjøre noe med og forme i den retning en selv ønsker.

Den psykoanalytiske tenkningen kan være noe for seg hvis den kan bidra til å føre deg framover. Det kan være nyttig for personlig vekst å gå tilbake i tid til barndom og prøve og forstå hvorfor du er blitt den du er, hvorfor du har akkurat det settet av normer og regler som du har og dermed hvorfor du har den samvittigheten du har. En bedre innsikt i sin egen oppvekst og en bevisstgjøring av forholdet mellom id, ego og superego kan gi et bedre liv med seg selv og sine omgivelser, et mer avklart og bedre forhold til sine foreldre for eksempel, men det kan også føre til det motsatte at en for eksempel avdekker en vond barndom en ikke klarer og akseptere og på den måten får et pessimistisk mennesksyn med tanker som: "Det er ikke rart at jeg blitt den jeg er, det er ikke håp for meg, osv." Hvis en klarer å akseptere og tilgi er den psykoanalytisk tenkningen fremdeles aktuell.

Den behavouristiske tradisjonen blir nok for mekanisk for meg. Det at en viss påvirkning gir en viss atferd blir for lettvint tankegang. Hvorfor har det seg slik mennesker født og oppvokst i samme miljø med samme påvirkning kan utvikle svært forskjellig atferd? Det kan tyde på at vi har en fri tanke og egen vilje til å styre livene i den retning vi selv ønsker. En bestemt påvirkning kan gi en bestemt atferd, men motivet for atferden er kanskje ikke den samme. Da kan en ikke bare objektivt obserervere individer, men en må også få kjennskap til individenes tanker og følelser. Jeg synes også at det behavouristiske nytteprinsippet om at individet søker nytelse og unngår smerte er et tvilsomt prinsipp, som lett kan føre til et selvoppfyllende profeti. Mye tyder på at vi har med et pessimistisk menneskesyn å gjøre, men samtidig mener behavouristene at mennesker kan lære alt, inneforstått kan vi læres opp til å bli gode mennesker, og det er jo på mange måter en fin og positiv tanke. Men jeg savner allikevel tanken om at vi er født gode og med selvstendig vilje.

Individet er på samme tid selvstendig og en del av et system. I følge Bronfenbrenners modell som hører inn under en systemperspektivisk tankegang er det nødvendig å skaffe seg et helhetlig inntrykk av eleven/elevene en skal mene noe om. "Vi trenger å vite noe om både eleven som person og om familieforhold, nærmiljø, fritidskultur og om samspillet mellom dem"(Elevens verden, Imsen, 2006). For eksempel kan "Vardmodellen" hvor flerkulturelle barn og unge blir integrert i et idrettsmiljø, gi positive ringvirkninger til andre deler av systemet og på samme måte omvendt, en skade et sted kan påvirke hele systemet. Det dreier seg om å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge og da gjelder det å tenke helhetlig, et standpunkt jeg støtter fullt og helt.