Bandura og hans sosial-kognitive læringsteori

Albert Bandura og hans teori tilhører den neobehavoristiske retningen, som igjen støtter mye av den kognitive læringsteorien om at vi lærer gjennom det å huske, strukturere og bearbeide informasjon, gjøre logiske slutninger og motivere seg selv, for å nevne noe av hva denne teorien går ut på. Banuras egen teori kaller han sosial-kognitiv, dvs. at han tar for seg ytre atferd (slik de rene behavoristene gjør), menneskets indre liv med dets tanker og følelser og de sosiale omgivelsene folk befinner seg i, når han skal forklare hvordan vi mennesker lærer. Han mener det skjer et samspill mellom det ytre og det indre liv i læringsprosessen, og det er dette jeg nå skal gå nærmere inn på å forklare.



Bandura mener at vi også tilegner oss kunnskap gjennom imitasjons- og modellæring. Sagt på en anne måte vil det si at vi lærer ikke bare av egen atferd, men også av andres. Et barns personlighetsutvikling påvirkes av at barnet observerer og kopierer f.eks. foreldrenes atferd. De lærer gjennom å etterligne rollemodeller i omgivelsene sine. Den aggressive og utagerende atferden en finner hos enkelte barn, er lært av noen eller noe, ifølge denne teorien. Mye forskning viser at det er en forbindelse mellom voldelig oppførsel hos foreldre og barn. Slår en far, er det stor sjanse for at også sønnen hans vil gjøre det samme.



Læring i form av observasjon og kopiering står altså sentralt i Banduras teori. Når en person skal trekke ut lærdom av observasjon, skjer dette gjennom fire delprosesser. For å lære noe av å se på noe eller noen, kreves det oppmeksomhet, hukommelse, evne til etterligning og selvmotivering. Dette betyr at et barn f.eks., først må interessere seg for noe bestemt han/hun ser, se verdien i å kopiere denne atferden og oppfatte at denne atferden fører til noe som barnet ønsker å oppnå. Dernest må barnet huske hva han/hun har sett og kanskje repetere det ved øving (som i musikk og dans) for å klare å huske, slik at han/hun har mulighet til å imitere det modellen har gjort. Men alt som observeres blir ikke etterlignet. Barn har indre forestillinger om hva som kan og ikke kan kopieres. I denne etterligningsprosessen er det noen ganger nødvendig med korreksjon fra en utenforstående, fra en praksislærer f.eks., for å kunne klare og imitere denne lærerens gode læreregenskaper. Et annet eksempel kan en hente fra ballett, hvor danserne ved hjelp av speil lettere kan drive med selvkorrigering når de selv ser hva de gjør. Når det gjelder den fjerde prosessen kalles denne for motivasjons- og forsterkningsprosessen. Det må være en forsterkning, noe som motiverer til innsats. Da har vi direkte belønning i form av f.eks. en god karakter og belønning i form av at en lykkes med noe, klarer å gjøre noe like godt som modellen, eller en kan kan oppleve det som kalles vikarierende forsterkning, hvor en ser at andre får ros og anerkjennelse for egenskaper, som en selv har.

Hos neobehavoristen Bandura dreier det seg ikke bare om ytre belønning for å skape motivasjon for læring, men også om indre selv-motivering. Dette viser at teorien hans også tar med de kognitive prosessene, det som foregår inne i hodene til hver enkelt. Denne modellæringen peker i retning av at vi som lærere må tenke over at vi skal fremstå som gode rollemodeller for elevene våre. Den atferden vi ønsker elevene skal ha, må vi selv ha. Selv om ikke alltid det er nok, for det finnes mange forskjellige rollemodeller i et samfunn, er det uansett et godt utgangspunkt å begynne med seg selv!